Det sies iblant at Augustin ikke er noen apofatisk teolog.
Her er min oversettelse av en relativt lang men utsøkt setning fra Bekjennelsene, hvor Augustin gjengir innholdet av en samtale han og hans mor Monnica hadde fem dager før hun døde. Døm selv:
Confessiones, bok 9, kap. 10,25
Ary Scheffer (1854) |
Fem dager senere, eller noen linjer etter sitatet, faller altså Monnica i koma, og når hun våkner opp en siste gang, spør hun forvirret "Hvor var jeg?" Det er jo et interessant spørsmål.
Sitatets original lyder forresten:
Dicebamus
ergo, "si cui sileat tumultus carnis, sileant phantasiae terrae et
aquarum et aeris, sileant et poli, et ipsa sibi anima sileat et
transeat se non se cogitando, sileant somnia et imaginariae
revelationes, omnis lingua et omne signum, et quidquid transeundo fit
si cui sileat omnino (quoniam si quis audiat, dicunt haec omnia, 'non
ipsa nos fecimus, sed fecit nos qui manet in aeternum'), his dictis
si iam taceant, quoniam erexerunt aurem in eum qui fecit ea, et
loquatur ipse solus non per ea sed per se ipsum, ut audiamus verbum
eius, non per linguam carnis neque per vocem angeli nec per sonitum
nubis nec per aenigma similitudinis, sed ipsum quem in his amamus,
ipsum sine his audiamus (sicut nunc extendimus nos et rapida
cogitatione attingimus aeternam sapientiam super omnia manentem), si
continuetur hoc et subtrahantur aliae visiones longe imparis generis
et haec una rapiat et absorbeat et recondat in interiora gaudia
spectatorem suum, ut talis sit sempiterna vita quale fuit hoc
momentum intellegentiae cui suspiravimus, nonne hoc est: 'Intra
in gaudium domini tui'? Et istud quando? An cum omnes resurgimus,
sed non omnes immutabimur?"