Denne lille
artikkelen er et forsøk på å betrakte en guddommelig
nådeshandling, nemlig brødbrytelsen i Kirkens nattverdfeiring, fra
en mer hverdagslig synsvinkel. Hverdagslig, i semittisk forstand...
“Brødbrytelsen”
som et navn på nattverdshandlingen er velkjent for de fleste, men
man kan også se på brødbrytelsen fra et litt uvant perspektiv. Det
slo meg da jeg arbeidet med en oversettelse fra en av de store
latinske kirkefedre:
“Da de
hadde fremsagt takksigelsen til Herren satte de seg begge ned ved
kanten av den krystallklare kilden, og der begynte de å diskutere
hvem av dem som skulle bryte brødet. Hele dagen tilbrakte de slik
inntil kvelden falt på. Paulus argumenterte med gjestfrihetens
skikker, mens Antonius satte seg imot med hensyn til alderens rett.
Endelig bestemte de seg for at de skulle gripe brødet fra hver sin
side, og når de så trakk hver til sin kant, ville de sitte igjen
med sin del i hånden.”
(Hieronymus: Vita Pauli,
kap. 11)
Denne for oss
moderne lesere pussige anekdoten antyder hvilken dyp betydning som
ble tillagt nettopp denne enkle handlingen: etter takkebønnen
(takksigelse heter på gresk eukharistia)
å bryte brødet og dele ut. Hverken Paulus (“den første
ørkeneremitten”) eller Antonius (den store “munkevesenets far”)
var prester, så det er ikke tale om Jesu nattverd. Antonius hadde
vandret i fire dager gjennom ødemarken uten niste, og den femte
hadde nå lysnet. Hver dag gjennom seksti år hadde Herren sendt
Paulus en ravn med et halvt brød til livsopphold. De var unektelig
sultne begge to da ravnen om tidlig om morgenen forunderlig nok denne
dagen kom med et helt brød. Likevel ga de seg ikke straks til å
spise, men begynte å krangle om hvem som skulle bryte brødet. Denne
godmodige krangelen varte helt til kvelden falt på og de kom til den
nevnte løsningen på problemet. Å stille sulten var vel ikke det
som lå dem tyngst på hjertet.
I den semittiske
verden var skikken at man begynte det felles måltid med at husets
herre, eller den mann som satt med høyeste autoritet, fremsa en
takksigelse til Gud over et brød. Brødet brøt han så i stykker og
delte ut til dem som var tilstede. Denne æren kunne husets herre
gjerne overlate til gjesten, eller den han ellers ønset å vise
heder. Gjesten
var alltid i middelhavslandene en person som måtte møtes med all
mulig respekt, slik vi så det med Paulus og Antonius. Paulus var
vert, og hadde dertil alderens forrang fremfor Antonius. Men Antonius
var gjest. Selve brødbrytelsen som en meningsladet handling er ikke
kjent i den førkristne gresk-romerske verden. Den er utelukkende av
semittisk opphav. Ikke bare jødisk, kan det synes, men av semittisk
i videre forstand. Med jødene i diaspora, og etterhvert
kristendommens fremvekst får skikken en videre utbredelse. Det er
husets herre, eller mesteren, som skal bryte brødet. Man kan si at
ved brødbrytelsen viser han hvem han er, og de andre tilstedeværende
bekrefter hans stilling ved å motta av hans hånd. Men i den kristne
menigheten lever den med tiden bare videre i den liturgiske
konteksten, i Kirkens nattverdsfeiring. Og selv om ordet
“brødbrytelsen” forblir en vanlig betegnelse på nattverden,
trer den opprinnelige meningen snart noe i bakgrunnen, samtidig med
at den konkrete handlingen blir mer usynlig
Når da presten
i den kristne menighet bryter brødet, denne nesten umerkelige
handlingen som vi knappest ofrer noen tanke, gjør han det i Herrens
sted. Vi som står rundt gir vår tilslutning til ham ved å ta imot.
Deltagelsen blir i seg selv en bekjennelse til ham som er Herren.
Fortellingen om
Emmaus-vandrerne illustrerer på vidunderlig vis poenget: “Samme
dag var to disipler på vei til en landsby som heter Emmaus, seksti
stadier fra Jerusalem, og de samtalte om alt det som var skjedd. Mens
de nå snakket sammen og drøftet dette, kom Jesus selv og slo følge
med dem. Men det var noe som hindret dem i å se, så de ikke kjente
ham igjen. (...) De nærmet seg nå den landsbyen de skulle til, og
han lot som om han ville dra videre. Men de ba ham inntrengende: “Bli
hos oss! Det lir mot kveld, og dagen heller.” Da gikk han med inn
og ble hos dem. Og mens han satt til bords med dem, tok han brødet,
bad takkebønnen, brøt det og gav dem. Da ble øynene deres åpnet,
så de kjente ham igjen” (Luk.
24). Kleopas, som den ene het, og den andre anonyme disippelen som
vandret mot Emmaus tellet ikke blant de tolv. Dermed var de ikke til
stede ved det siste måltid da Jesus innstiftet nattverden. De kjente
altså ennå ikke til Jesu nattverd. Men her er det er verdt å legge
merke til den siste setningen. Jesus brøt brødet og gav dem: da
ble deres øyne åpnet. Med andre
ord: med denne handlingen — brødbrytelsen — kjente de igjen
mesteren, Herren.
